Hvem vil mest, spilleren eller forelderen?

Alle som har stått på en sidelinje, vet hvem de “gærne” fotballforeldrene er. Og etter sommerens VM er det ekstra lett å bli revet med.

I denne utgaven av *På Innsiden av FPN* ser vi nærmere på foreldrenes rolle i barnets utvikling, og hva vi har sett fungere over lang tid.

For hvordan legger man til rette for å bli best mulig, uten å presse?

Spilleren som velger selv

Den som har valgt fotballen selv, spiller fordi det er gøy.

For den som er der av egen lyst, kommer ikke på økt for å bli trent, men for å trene. Eller kanskje deler av treningen ikke engang ses på som trening.

Over tid er det alltid de som har en indre glød som kommer lengst, rett og slett fordi det ble så mye mer trening av å ha lyst.

Det betyr ikke at foreldrene skal holde seg unna, snarere tvert imot. Det er jo dere som gjør valget mulig, fordi dere tilrettelegger og åpner dørene.

Jo enklere det er å teste ting, desto større er sjansen for at spilleren finner det han eller hun virkelig vil holde på med.

Det eneste man vil unngå, er at valget blir tatt for spilleren, og at presset kommer på toppen. Det skjer sjelden med vilje, og mange ganger kan det være vanskelig å skille forskjellen.

Det spilleren kjenner, men du ikke ser

Forskjellen mellom støtte og press synes sjelden fra sidelinja, for begge foreldrene kjører til trening og begge står i regnet på en lørdag.

Spilleren kjenner den derimot godt.

Press er når samtalen i bilen hjem handler om det som gikk galt, når instruksene kommer fra sidelinja midt i kampen, og når de ekstra øktene er bestemt av forelderen.

Støtte er når noen er der, spør hvordan det var, og lar målene være spillerens egne.

Og her ligger poenget vi helst vil at du tar med deg: på samme måte som en spiller som tar hensyn til kroppen, får mindre skader og ender opp med å spille mer fotball totalt, får foreldre som ikke presser, en spiller som helt naturlig spiller mer over tid.

Den som ikke kjenner press, spiller fordi det er gøy, og den som spiller fordi det er gøy, vil ofte ha mer.

Den som derimot lærer at fotball er stedet der man blir vurdert, finner seg etter hvert noe annet å gjøre. Av alle som starter i norsk idrett, har seks av ti sluttet før de fyller 18. De som slutter har nesten alltid mistet gleden på veien.

Trygg havn

Da vi snakket med Omar Elabdellaoui i våres, sa han det slik om sine egne foreldre: «De lot treneren være treneren, og mamma og pappa var bare mamma og pappa. Pappa var med overalt, men han coacha meg aldri.»

I praksis betyr det at mottakelsen hjemme er den samme uansett hvordan kampen gikk. Samme middag, samme humør, og ingen analyse før spilleren selv tar den opp.

En spiller som vet at det er slik, tør å ta sjanser på banen, og det er der fotball faktisk læres.

Når spilleren vil mer

Så kommer dagen da spilleren selv vil mer, og da snur rollen. Da er det på sin plass å legge til rette for så mye som overhodet mulig.

Spillere som opprettholder og bygger den naturlige nysgjerrigheten over tid, har som regel hatt foreldre som gjorde nettopp det.

Det har nesten blitt allmenn kunnskap at bak hver verdensstjerne finner vi ivrige foreldre. Se på Norges beste spillere, for eksempel.

Men det er en kunst å kunne balansere. Å kunne støtte og engasjere, uten å presse.

La gjerne håndballen, hockeyen og skiene leve så lenge lysten er der også. For en kropp som skal tåle fotball i mange år, har godt av å trene forskjellige ting.

Vi sees på økt!

Hilsen

Danny og Kim-David

Fotballprogresjon Norge

PS - Utviklingspakkene vi har snakket om i høst, er rett rundt hjørnet. Fra 22. september kan dere velge akkurat det området spilleren vil jobbe med, og få hjelp fra fagfolk vi stoler på, uansett hvor i landet dere bor.