Fra fotballpappa til trygg støttespiller – historien bak Gabriels utvikling

Gabriel har trent mye hos oss i FPN opp gjennom årene, og det samme har søsknene hans.

Denne uka har vi vært så heldige å få snakke med faren deres, Alexander Rajkovic.

Vi går dypt inn på hans rolle som fotballforelder, og hva som kan ha gjort at Gabriel allerede som 15-åring er ønsket av store klubber i Europa.

Dette ble et lengre nyhetsbrev, fordi det rett og slett er så mye å ta med seg.

God lesning.

Måtte gå i seg selv

Gabriel spilte ungdomsfotball mot gutter som var to år eldre, og Alexander sto sammen med de andre foreldrene og så på. Så kom en situasjon der han mente sønnen helt klart skulle hatt frispark, uten at dommeren blåste.

Alexander ropte på dommeren, og både han og en annen pappa fikk gult kort.

«Det var starten på at jeg begynte å tenke: Er dette riktig vei?»

Han tror mange foreldre går i den samme fella. Man ser sønnen eller datteren sin hver dag og vet hva de kan, og så måler man hver trening og hver kamp opp mot det. Når nivået ikke er der, får man en dårlig følelse, som kan være vanskelig å skjule.

«De leser jo av humøret ditt og energien din», sier Alexander, og det gjør de uansett hva man sier med ord. Da kan det fort bli en byrde på skuldrene deres.

Derfor begynte han med seg selv. «Hvis du vil at sønnen eller datteren din skal bli bedre, kan du ikke sitte med beina på bordet og en pils i hånda og bare peke, men du må gå gjennom noen prosesser selv.»

Arbeidet med seg selv har gjort at han og Gabriel har kommet nærmere hverandre. I dag kan Gabriel komme til ham etter en økt, enten den var god eller dårlig, og så snakker de om den uten å analysere for mye.

En oppvekst med ball overalt

Alexander spilte fotball selv, så det ble mye lek med ball helt fra Gabriel kunne gå, på trampolina og ute i hagen.

Det siste året i barnehagen begynte Gabriel på lag i Nordstrand. Kompisene hans var ett år eldre og skulle begynne på skolen, så det falt seg naturlig at han fulgte dem og spilte ett år opp.

På skolen ble det enda mer fotball. De spilte i friminuttene, og etter siste time løp hele gjengen bort på en etterskoleordning der de fikk mat og leksehjelp, og så spilte de videre. Alexander kaller det en erstatning for løkka.

Gabriel var tidlig sterk og rask, og siden han er født i februar, ville han også vært blant de eldste i sitt eget kull. Likevel kunne han sjelden lene seg på det, for han møtte nesten alltid eldre gutter og måtte finne andre måter å løse situasjonene på.

Etter hvert flyttet Nordstrand ham opp enda et år, til 2009-kullet, fordi han trengte nye utfordringer. Der var han ikke lenger best.

Istedenfor å basere følelsen av mestring og glede på prestasjoner, ble gleden knyttet til en helt annen ting. Gleden hans handlet om selve spillet, og han syntes det var gøy å ha noen å strekke seg etter.

Dette kan kun finne sted om man tillater seg selv å ikke alltid være best. Uten press eller forventninger, men med en langsiktig tidshorisont. Det starter hjemme.

Én grad på roret

Hvis Alexander skal peke på én ting som har vært en rød tråd hjemme, er det dette: «Den eneste man skal sammenligne seg med, er seg selv.»

Er man bedre denne måneden enn man var forrige måned, er man på riktig sted.

For å forklare hvorfor det krever tålmodighet, bruker han et bilde av en kaptein som dreier roret én grad. I morgen har ikke skipet flyttet seg merkbart, men holder man den ene graden i et år, ender man opp på et annet kontinent.

For en fotballspiller kan den ene graden være ti minutter om dagen med noe teknisk. Gjør man opp status etter hver trening, ser det ut som ingenting skjer, og derfor mener Alexander at man må se på utviklingen over måneder.

Selv har Alexander også kjent på utålmodigheten, og han kjenner den igjen når han snakker med andre foreldre: «Nå må han spille på det laget», «nå må hun få trene med dem». Han har vært bevisst på hvor lett det er å bli opptatt av neste steg, men har heller forsøkt å gi barna ro og trygghet til å utvikle seg i sitt eget tempo.

Målene må komme fra spilleren

Før man setter seg mål, må man være ærlig om hvor man står, sier Alexander. Da kan man gå gjennom kamper og treninger og finne situasjonene der det kjennes ukomfortabelt, og så er målet å bli tryggere akkurat der.

Det er slik han og Gabriel har jobbet. Gabriel var opprinnelig høyrebeint og ville bli tobeint, så det ble mye terping på venstrebeinet, og jobben til far var å finne leker som gjorde terpingen gøy. Skulle det øves på én mot én, stilte Alexander opp som motspiller.

Hjemme har de hatt mål på tre nivåer. Det ene er en drøm som ligger så langt fram at den kan være så hårete den bare vil: Å spille for en av verdens beste klubber eller bli verdens beste spiller. Man skal aldri ta vekk drømmene.

Det andre er kortsiktig og konkret, som å bli toppscorer på laget denne sesongen.

Det tredje, og kanskje det aller viktigste, er et prosessmål: noe Gabriel selv mener han måtte bli bedre på.

Det viktige for Alexander er at Gabriel har skrevet dem ned selv. Etter to–tre måneder kan Alexander stille ett spørsmål: «Hvordan synes du denne måneden har vært i forhold til de målene du selv skrev ned?»

Da kommer svaret fra spilleren, og spilleren er nødt til å ta eierskap for egen utvikling. Det tenner ofte en mye større glød enn å bli fortalt ovenfra om hva man skal og ikke skal gjøre.

Slik kan man som forelder lede en spiller i riktig retning, uten å ta over roret.

Sin egen beste venn

Alexander er utdannet mental coach, og mye av det han lærte der, har han tatt med seg inn i samtalene med barna. Det mentale har vært med hele veien hjemme hos dem, for han mener spillere trenger en mental robusthet for å lykkes.

Det han er mest opptatt av, er den indre dialogen. «Når du sitter der i garderoben, sitter du der med deg selv», sier han, og da betyr det mye hvordan man snakker til seg selv. Målet hans har vært at barna skal lære å bli sin egen beste venn.

Etter en dårlig kamp prøver de derfor å finne det beste perspektivet så fort som mulig. De endrer perspektivet på det som var dårlig og tar med seg det som var bra, og så er det jo alltid en ny dag i morgen.

Han sammenligner det med å lære å sykle. Ingen sykler med en gang, for man må tryne litt og være ute av balanse en stund, og det er ingen grunn til panikk når det skjer. «Hvordan finner du balanse, hvis ikke gjennom ubalanse?»

Alexander tror det mentale kommer til å bety stadig mer i fotballen framover. Flere og flere har allerede egne mentaltrenere, og han mener det er veldig viktig å ha et trygt og sunt forhold til utvikling fra tidlig alder.

Først og fremst pappa

Som forelder til en spiller får man fort mange hatter, sier Alexander, men den første er å være pappa.

Han har trent alle tre barna selv. Likevel har det vært viktig for ham å la andre ta treningen, så han kan fortsette å være pappa. Han husker godt hvordan det var da han selv var ung: «90 prosent av det pappa sa, gikk inn det ene øret og ut det andre.»

I forlengelsen av dette gir han skryt til oss i FPN. Gabriel og søsknene har til sammen vært på over 200 PT-økter hos oss og mange fotballskoler, og det er vi utrolig stolte av.

Gabriel har i senere tid hatt PT-økter ved siden av klubbhverdagen, for å få ekstra touch på ballen utenfor lagtreninger.

Når Alexander roser Gabriel, handler det sjelden om fotballspilleren, for han forteller heller at han er stolt av personen sønnen har blitt.

Og hele veien har han sagt det samme til alle tre: det er bare fotball, og de trenger ikke å bli fotballspillere.

Søvn kommer først

Alexander var mye skadet da han selv spilte, og han vet godt hvordan han levde den gangen. Da han fikk barn som ville satse, ble søvn det han var klarest på.

«Hvis du sover til du våkner av deg selv hver dag, har kroppen et eget apotek på innsiden», pleier han å si til barna sine.

Hjemme sikter de mot ni timer hver natt, så godt det lar seg gjøre. Flere ganger har Gabriel ikke sovet nok, og da har han rett og slett ikke fått lov til å trene den dagen.

Alexander opplever at mange er mest opptatt av at det må trenes mye. Det må det også, sier han, men restitusjonen kommer før treningen, og den betyr mer enn hvilke sko man har på beina.

Hva kan du gjøre?

Her er fire ting fra Alexander som det går an å prøve allerede denne uka:

1. Se på utviklingen over lengre tid. Legg mindre vekt på dagens resultater, men heller jobb med konkrete mål, og mål fremgangen over tid.
2. La spilleren skrive ned målene selv. Ta dem fram igjen om to måneder, og spør hvordan spilleren selv synes det har gått.
3. Vær mamma eller pappa først. Vær en trygg havn, slik at spillerens forhold til fotball blir mindre anspent, hvor utvikling finner sted.
4. Regn baklengs fra når spilleren må opp. Skal han eller hun opp klokka sju og ha ni timer, må lyset av klokka ti.

Alexander er nøye med å si at alle barn og foreldre er forskjellige, og at han fortsatt lærer selv. Dette er på ingen måte en fasit, men et innblikk i hvordan Alexander og Gabriel har jobbet for å komme dit de er i dag.

Og dette er bare begynnelsen.

Vi sees på økt!

Hilsen

Kim-David og Danny

Fotballprogresjon Norge

PS - Vil spilleren virkelig ta store steg i høst, uten at det krever ekstra belastning? [Se utviklingspakkene våre her](https://fotballprogresjon.no/utviklingspakker/) før ukens plasser fylles.